Har jeg gått på veggen?

Det begynte egentlig med småting. Jeg glemte avtaler, klarte ikke å samle tankene, og hadde en konstant følelse av å være på etterskudd – uten helt å vite med hva? Jeg våknet om morgenen og følte meg trøtt, selv etter åtte timer søvn. Det var som om kroppen min hvisket: "Nå holder det." Men jeg ignorerte det, så klart. Jeg hadde jo "så mye jeg skulle rekke". Jeg hadde fysiske reaksjoner også. Uforklarlig elveblest lignede utslett på armene, hyppige kviseutbrudd og mye vondt i magen... Men jeg presset meg videre - leverte på jobb, stilte opp for venner og familie, og trente - masse, ofte og hardt! 

Og så kom det. Smellen. Eller… det var egentlig ikke et smell, mer som et komplett sammenbrudd. Jeg satt foran PC-en, stirret på skjermen, og plutselig kjente jeg at jeg ikke klarte mer. Alt ble bare tomt. Jeg begynte å gråte, uten helt å vite hvorfor - og jeg klarte ikke å slutte. Jeg tror kroppen min tok over da jeg ikke lenger hørte etter selv. Jeg husker jeg ble sent hjem fra jobben i taxi med beskjed om å bestille meg en legetime. Hos legen hadde jeg ikke ord til å forklare hva som hadde hendt, bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å være hos legen for jeg hadde så mye annet jeg måtte rekke. Jeg takket til slutt ja til en 20% sykemelding - noe mer hadde jeg overhodet ikke tid til. Det gikk en uke, så var jeg 100% sykemeldt og det i ett helt år. 

Så… hadde jeg gått på veggen?

Jeg tror mange av oss gjør det – uten å vite det. For veggen er ikke nødvendigvis dramatisk. Den kan være stille, snikende. Den kan ligne veldig på "bare litt sliten". Og fordi vi er så vant til å presse oss selv, blir det normale å ignorere kroppens signaler. Vi sier "jeg må bare komme meg gjennom denne uka"… men så har vi sagt det samme i seks måneder.

Når er nok, nok?

For meg ble det viktig å stille spørsmålet: Hva er det egentlig jeg prøver å bevise – og for hvem?

Det er ikke et enkelt spørsmål å stille. Men det ga meg et viktig vendepunkt. For bak prestasjonsjaget og de høye kravene jeg hadde til meg selv, lå det en sårbarhet jeg hadde oversett. En del av meg som bare ville bli sett og holdt – ikke vurdert og dømt etter produktivitet eller hvor "vellykket" jeg så ut utenfra.

Hvis du kjenner deg igjen…

Hvis du leser dette og kjenner deg igjen – vær ærlig med deg selv. Ikke vent på at kroppen skal skrike for at du skal høre etter.

Still deg selv:

• Sover jeg godt, men våkner fortsatt utslitt?

• Glemmer jeg ting jeg vanligvis har kontroll på?

• Blir jeg lettere irritert, eller føler jeg meg nummen?

• Har jeg mistet gleden over ting jeg pleide å like?

Dette er ikke en diagnose. Det er bare signaler. Varsellamper fra et indre kompass som prøver å lede deg hjem.

Du er ikke alene

Vi trenger ikke vente til vi er fullstendig utbrent før vi gjør endringer. Det går an å ta små grep lenge før. For meg handlet det om å begynne å lytte. Å si nei litt oftere. Å logge av tidligere. Å ta pauser uten dårlig samvittighet. Og viktigst av alt: å slutte å knytte egenverdi til produktivitet og reslutater.

For du er verdifull. Også når du ikke "leverer". Også når du hviler.

PS: Jeg vet at dette ikke er en "quick fix", og det er heller ikke meningen. Men kanskje dette innlegget kan være en liten vekker – eller en vennlig dytt – hvis du har kjent på noen av de samme tingene.

Uansett - jeg vil du skal vite at du ikke er alene. ❤️

Varm klem fra meg🫶

B.